Gjesteinnlegg

Språkforvirring om mat

7. juni, 2015 av

Skrev jo for en stund siden om ting relatert til mat som irriterte meg. Og måtte vel i den sammenheng innrømme at jeg var noe en fyr som lett lar seg irritere. Men la vel også til at det var ganske morsomt å la seg irritere. Så da finner jeg ikke noen grunn til og ikke fortsette med det. Og med tanke på at dette er en mat-relatert side, så får temaet dreie seg om irritasjoner hvor mat er involvert.

Kan vel heller ikke utelukke at en del av de tingene som irriterer, morrer meg også. Ganske mye. Som for eksempel den gangen jeg skulle til en liten by hos broderfolket i Sverige og hadde kjørt meg totalt vekk. Dette var den gang som GPS bare fantes på datidens Science fictionfilmer sammen med mobiltelefonene. Og den gang det meste av bensinstasjoner, kiosker, gatukøk og alt annet som ga folk en grunn til å gå ut, stengte veldig tidlig hos broderfolket.

Var allerede rimelig irritert over og ikke finne frem, og sulten var jeg også, da jeg oppdaget et slikt reklameskilt som lyste ved en pølsevogn i det fjerne. Yess, her kunne jo både geografikunnskapene styrkes og sulten stagges på en gang. Visste jo at jeg ikke var langt unna målet og en bedre middag, men en liten kjørepølse sammen med en kjøreforklaring ville være en utmerket kombinasjon akkurat nå.

Parkerte bilen og ruslet over til mannen bak disken. Og at han ikke var etnisk svensk var ikke så veldig vanskelig å se. Og at han ikke hadde bodd så lenge i Sverige heller, ble bekreftet da han åpnet munnen for å bekrefte at han ikke forsto hva jeg bestilte. At jeg pratet på norsk hjalp nok heller ikke noe, så da jeg skiftet ut ordet pølse med det svenske ordet korv gikk alt så mye bedre. I brød, er stort sett det samme på begge sider av grensa, så det gikk greit. Og Coca Cola likeså. Så langt- alt vel.

Men problemet oppstod derimot da jeg spurte om veien til Alingsås, som var navnet på byen jeg skulle til. Nei, sa mannen. Hæ, sa jeg. Men mannen sto på sitt og svarte nei. Jeg prøvde igjen, veien til Alingsås. Svaret var igjen et rungende nei. Hva mener du egentlig med nei, argumenterte jeg, mener du at du ikke vet veien dit? Det ville i tilfellet vært litt rart i og med at jeg visste at den befant seg i området. Og grunnen til at jeg ikke fant den på egen hånd var at jeg hadde rotet meg bort i skog og mørke.

Men det var ikke det mannen mente.  Det skjønte jeg da han åpnet munnen igjen. For nå forklarte han meg følgende. Nei, ingen sås, bare reksallad. A-ha.  Jeg prøvde da å forklare på de fleste tenkelige måter at det ikke var tilbehør på pølsa (eller korven) jeg var ute etter, bare rett og slett en veibeskrivelse til en by i nærheten.
Og reksallad var jeg i hvert fall ikke interessert i. Selv om jeg nyter det av og til, også til pølse med brød, så må jeg allikevel alltid undres over hvem som fant på at sjødyr passer godt på gris. Og når den tankerekken er i gang, er alltid neste undring om hvordan han som oppfant pølsa i det hele tatt kom på ideen, og ikke minst å prøvesmake den opp. En tanke jeg absolutt ikke liker å forfølge kjenner jeg.

Men tilbake til vår svenske korvvagn og dens reksallad . Mannen var rett og slett ikke interessert i hvor jeg skulle, så uansett hvordan jeg formulerte og omformulerte spørsmålet, så var det bare reksallad han kunne hjelpe meg med.

Ikke alltid lett med språkproblematikk. Og Alingsås fant jeg da til slutt. Middag ble det også, selv om den ikke var så veldig varm lenger og helst burde defineres som kveldsmat.

Og når man først sitter her og skriver om språkforviklinger og mat, så kommer jeg på en episode i Paris på slutten av 1970 tallet. Ble sendt på en sånn språkskole i England noen somre, og i den pakka fulgte det med en helg i Paris. Finnes sånne språkskoler lenger tro? Minnes de feriene som veldig fine faktisk. Nok om det, og lang historie kort, så sto vi vel en 20 ungdommer der mitt i Paris og var veldig sultne. Ble anvist en hyggelig restaurant av guiden og slo oss til der. Hva hovedretten bestod av husker jeg ikke lenger.

Men desserten kommer jeg nok aldri til å glemme. Ingen av oss kunne fransk, og i hvert fall ikke jeg. Men det ville jeg jo ikke innrømme. Spesielt ikke når kjente igjen ordet fromage på dessertmenyen. Med verdensvant mine, og stor overbevisning, forklarte jeg resten av reisefølget om at på fransk betød fromage det samme som fromasj (som i mousse) på norsk. Og de trodde meg så gjerne. Det må vel innrømmes at jeg var nok ikke lokalets mest populære mann da den desserten var servert. Ungdom på 15-16 år har vel sjelden fromage (som i muggost) som favorittdessert. Spesielt ikke når forhåpningene er skrudd opp på gleden over en søt moussedessert. Husker jeg var skikkelig irritert på meg selv over den tabben. Husker også at jeg var i veldig godt selskap i så måte.

Regner med at jeg er tilgitt nå, nesten 40 år senere, og i dag hadde jeg vel høstet applaus for anbefalingene mine. Så det så. Resten av turen gikk bra. Et lite tips jeg som jeg fikk med meg på samme turen er at dersom du er 15 år med dertil lite lommepenger på tur, og du bruker disse pengene på et par hamburgere på et gatekjøkken fordi du er så sulten. Si da aldri: mye tusen takk, når gatekjøkkenmannen spør om du vil ha engelsk sennep på dem. Engelsk sennep er generelt veldig mye sterkere enn den franske. Men det bryr ikke søplebøtta seg noe om da.

Disse eksemplene som jeg har skrevet om er vel egentlig morsommere opplevelser enn de er irriterende. Særlig nå i ettertid. Men det er minst en ting med kombinasjonen språkproblemer og mat, som irriterer meg grenseløst. Og det er når folk bruker ordet salsasaus. Eller ennå verre når en restaurant skriver det i menyene sine.
Og skulle du være en av de utvalgte som gjør det. Sier Salsasaus altså, så er mitt forslag til deg, at du sjekker på ordet salsa i en spansk-norsk ordbok.

av:

Les alle innlegg av

Skriv en kommentar