IMG_0531
Tips

Gjesteinnlegg: LEGENE SA DU HADDE KREFT, DU VISSTE IKKE HVA DET VAR

14. februar, 2011 av

Dette gjesteinnlegget er skrevet av jenta bak Newfrontpagestories.com.

Begravelsen din skulle være fin. Blomster skulle ligge på kisten din, roser fra dine foreldre og søsken. Kranser lå ved siden av, som andre familiemedlemmer hadde gitt til deg. Du hadde åpen kiste, for du var like vakker død som levende.

Det så ut som du sov, med et smil om munnen, der du lå i kisten med bamsene i alle mulige farger, en hvit kiste. Du var for ung til å tenke på hvilke sanger som skulle spilles i begravelsen din, men dine foreldre visste at det var én sang du likte svært godt. De hadde vært der ved din side, støttet deg og oppmuntret deg. Dine søsken hadde besøkt deg hver dag, du hadde bamser i alle mulige farger, som lå oppi sengen med deg, til siste dagen.

Ingen ville at du skulle dø så ung. Hele livet hadde du foran deg. Du skulle oppleve kjærlighet, kjærlighetssorg, studentlivet, reise jorden rundt, være med dine nære og kjære. Lære deg et eller flere språk, dra på utallige konserter, grille i parken med gode venner, dra på fjellet og gå på ski. Drikke masse te og lese gode bøker, drikke kaffe og løse kryssord med dine besteforeldre.

Nei.

Du ville ikke at noen skulle gråte i begravelsen din, du ville de skulle le, mimre om de gode stundene du hadde hatt med familien din og fortelle flaue historier. Ikke gråte. Nei, ikke gråte. Det fortjente dem ikke, de fortjente å være lykkelige. Du sa til foreldrene dine at du skulle sitte på en sky og se ned, passe på at ingen gråt over deg.

Du visste du skulle , men ikke når og ikke hvorfor. Du hadde ikke hår på hodet, nei, det hadde falt av. Legene sa du hadde kreft, du visste ikke hva det var, men da du så tårene til dine foreldre, visste du at det ikke var en fin nyhet, du visste med en gang at du skulle dø.

Den siste dagen klarte du ikke å kjempe mer, du var for sliten og trøtt. Du gråt deg selv i søvne hver natt, når ingen så deg. Du sa du var glad i foreldrene dine hver gang du så dem, men den siste dagen, fortalte du dem at du ikke klarte mer. Du orket ikke. Kroppen din var kald, huden din var blek, men smilet ditt forsvant aldri. Smilet var der, dag inn og dag ut.

Du var trøtt og sovnet, men våknet aldri igjen. Dagen etter var bursdagen din, du skulle bli 7 år.

Caroline (22) er en barnevernpedagogstudent fra nordlysbyen Harstad. Hun engasjerer seg i sosiale medier, teknologi, litteratur, musikk, reise, vitenskap, barn & ungdom, filosofi og foto. Ganske mye med andre ord! Du kan besøke henne på hennes private blogg www.icarroi.com og på Twitter der hun heter @icarroi.

Les alle innlegg av

4 kommentarer

  1. [...] This post was mentioned on Twitter by Victoria Wee and Bloggermagasinet.com, Caroline. Caroline said: Gjesteinnlegg hos Bloggermagasinet: http://bit.ly/dSAm7N [...]

  2. Caroline sier:

    Sterkt. Virkelig.

  3. Lady Netta sier:

    Åh, utrolig trist og sterkt. Kreft er en forferdelig sykdom.

  4. Dorthea sier:

    Utrolig sterkt, trist og sart. Flott skrevet.

Skriv en kommentar